Unni Askeland portrett av Kleiven jr


Kjære lesere denne uken fikk jeg en ut av kroppen opplevelse og jeg forstår fortsatt ikke at det er mulig.

Har du noen gang lurt på hvordan du hadde blitt seende ut om en kjent kunstner skulle lage sin tolkning av deg eller dine nærmeste på et lerret? Den problemstillingen fikk jeg et litt nærmere forhold til da tusenkunstner, og min personlige favorittkunstner Unni Askeland startet nedtegningen av det som uten tvil er mitt ansikt på et lerret. Bildet som er en kombinert kulltegning med akryl er utformet i god Unni stil, og kanskje er det hennes tidligere utstilling «Munch adopsjoner 2004» som gjør at jeg får litt følelse av Munch med bildet.

Formene i bildet gjør at jeg får følelsen av at det er mye som skjer samtidig, og selv skjortekragen får liksom et løft av de blåhvite bølgene. Kanskje det er Unnis måte å ta meg litt i kragen på?

Unni har tatt min noe kaotiske hverdag og plassert den på et lerret.

Uansett er vel ikke det å bli løftet i kragen av tusenkunstneren det verste som kan skje heller. Lurer du på hva som nå skal skje med bildet? Det er ikke helt opplest og vedtatt enda, men den ultimate drømmen måtte vel vært og fått bildet opp på en vegg hos en eier som virkelig elsker Unni kreasjonen.

Du lurer kanskje på hva jeg synes om bildet? Svaret er at jeg elsker det og selv om jeg først ble slått bakken av alt som hender rundt ansiktet og kroppen som ved et mirakelslag har fått toner i favorittfagene mine.

Blått som havet og hvit som snøen!

Skal en lage portretter handler det om og “se” personen du avbilder kjenne på hva vedkommende utstråler og fange det! – Unni Askeland

Det fine med kunst er i mitt hode at det både gir emosjonell glede, og samtidig kan ha en verdi som investering. Dermed får du det beste av to verdener med glede i både harde og myke verdier.

Så med det sagt; Hvilken farge ville du aller helst ha blitt malt i om noen skulle plassere deg, eller dine på duken?

Mitt svar ville vært la kunstneren bestemme så får vi se hvor vi ender. Om du som meg er fan av Unni Askeland, og hennes kunst eller ønsker mer info om alle de kreative ideene som damen har så er det mulig å kontakte henne på mailadressen nedenfor.

Kanskje du ender opp på lerret du også? Eller kanskje du ender opp med en Askeland på veggen.

Om du skulle ønske å se noen av hennes seneste bilder så kan jeg anbefale å ta en tur til hennes atelier. Selv titter jeg innom  så ofte jeg kan for å få med meg det seneste som skjer, og utvalget er det ingenting å klage på. Enten man vil ha en Askeland eller en annen favoritt over peisen.

 

God søndag, alt godt herfra!

 

http://www.unniaskeland.com

 

Følg meg også gjerne på Facebook her; https://www.facebook.com/kleivenkjellola

En klapp på skulderen

Jeg har lyst til å dele noe litt personlig med dere, og selv om bloggen i det store og det hele stort sett tar for seg trøbbel av ulike typer så har jeg nå lyst til å dele ut litt heder og ære, eller det vi på godt norsk kaller skryt.

La meg starte med noen enkle nøkkelord;

Tilbud til ungdom, samlingssted for barn i alle aldre, og et naturlig møtested for oss voksne. I julen ble min beundring for Sjømannskirken etablert, og i ettertid så ser jeg at tilbudet kanskje er aller viktigst for de som faller utenfor.

Sjømannskirken har på et beundringsverdig sett klart å holde på sin aktualitet i en tid der kirken ellers sliter med besøk og oppslutning blant folk flest, og etter julehøytiden forstår jeg hvorfor.

Årets julefeiring fant for min familie i år sted under Kanarihimmelen og i møte med en kombinasjon av spanske tradisjoner, og badesesong ispedd iherdige forsøk fra kjæresten og barna på å finne julestemningen, så ble den norske Sjømannskirken et naturlig midtpunkt i vår julefeiring.

Som samlingssted for nordmenn i det store utland er Sjømannskirken uten sidestykke, og i en stadig mer internasjonal verden er den gamle institusjonen mer aktuell enn noen gang tidligere. Kanskje er det nettopp derfor den katolske kirken i Arguineguin er fylt til randen av besøkende under den norske gudstjenesten i vintermånedene? Vi nordboere trekker mot det kjente i møte med det ukjente, og dermed blir Sjømannskirken en naturlig del av hverdagen for de som bor, eller ferierer utenlands.

Tidligere tider sørget Sjømannskirken for at sjømenn holdt seg unna fyll , og horeri. I dag er den et samlingssted for oss alle.

For lille familie som for tiden oppholder seg under solen mens jeg legger inn lange dager på kontoret i Oslo har den norske kirken i Arguineguin virkelig vært en øyeåpner, og spesielt for barna som snakker om konseptet «Liv og røre» til alle døgnets tider.

For kjæresten som har tatt seg av vårt spanske hus og hjem har møtet med kirken også vært en spesielt hyggelig motivasjon i hverdagen, og fellesskapet derfra har også medført både felles IKEA turer med prestefrua, og gledelige besøk fra Sjømannskirkens magasin i Casa Kleiven.

Når jeg noen bruker litt tid på å skrive om min positive opplevelse med Sjømannskirken så har det to grunner. Først av alt så er jeg opptatt av å fortelle om min opplevelse fordi det er på sin plass med en klapp på skulderen til de svært engasjerte menneskene som jobber for kirken.

Deretter ser jeg viktigheten av å delen min entusiasme og glede over denne fantastiske institusjonen fordi politikere og andre med midler har det med å glemme hvor viktig slike velfungerende organer er for oss som nordmenn. Vi er ikke bortskjemt med tiltak som deler varme og omsorg uten byråkrati og baktanke.

❤ Sjømannskirken!

 

Her kan du lese litt mer om Sjømannskirken på Gran Canaria? Da vil jeg anbefale  kjæresten og Sydenbarnas blogg.

http://sydenbarna.blogg.no/1448763494_sydenmamma_p_juleshop.html

 

Følg meg også gjerne på Facebook her; https://www.facebook.com/kleivenkjellola